Hjelpes. Jeg har sett utrolig mye på to dager.

Forrige gang jeg så noe som helst av vår norske natur, var jeg 15 år gammel. Vi syklet Rallarvegen.

Den gangen var jeg mest opptatt av å klage på læreren vår, som hadde dratt oss med på galskapen.  Jeg synes hun var både slem og ondskapsfull. Jeg hatet sykkelen, og forbannet den altfor tunge sekken jeg måtte sykle rundt med.

Det var først da jeg fikk overtalt en av guttene i klassen til å ta sekken min, at jeg registrerte omgivelsene: høye fjell og dype daler. Jeg hatet det. Jeg syntes norsk natur var kvalmt, og ville heller hjem til Beverly Hills og den kjekke nabogutten.

I dag ser jeg ting litt annerledes. Jeg er veldig stolt av å bo i Norge. Det er fantastisk her.

Siden i går har vi sett Geirangerfjorden, vi har kjørt Trollstigen, tatt en haug med ferger og ikke minst - overnattet på det skumleste hotellet noensinne.


Hotell Union Øye.

Vi hadde selvsagt booket det Blå Rommet, som stadig får besøk av gjenferdet Linda. Jeg tenkte at det bare skulle bli gøy, men da resepsjonisten rakte meg en bolle med hvitløk, var det like før jeg svimte av. Jeg nekter å dø av skrekk. Dessuten er jeg for ung til å dø.

Resultatet ble foreldre på spøkelsesrommet, og kjærestepar på Det Rosa rommet. Stakar mamma, hun har visst ikke fått ett minutt med søvn i natt. Det har ikke jeg heller. Jeg både så og hørte spøkelser hele tiden, og boret neglene fast i armen til Lars-Kristian gjennom hele natta. Han sov selvsagt som en stein.

Nå har vi endelig kommet frem til Ålesund, og jeg ser frem til en natt i trygge senger.