P
M
S

Finnes det noe verre?

Jeg blir ikke bare umulig å ha med å gjøre når tiden i måneden kommer. Jeg blir håpløs. Det skal jeg ærlig innrømme. En skikkelig kjerring. Over natten forvandles jeg til en ultraidiotisk pmshore.

Jeg synes synd på Lars-Kristian, og alle andre menn, som må holde ut med oss i denne perioden. Det har faktisk skjedd flere ganger, at jeg har luftet forslag om at han skal rømme huset, når jeg merker mine indre hormoner skrike etter å komme ut i form av en slags munndiarè.

Alt er feil. Hvorfor i alle dager ligger det klær i stuen, hvorfor står det sko i gangen, hvorfor er ikke badet rent, hvorfor har jeg null klær, hvorfor ser jeg ut som en elefant, WHY??

Gutta har det litt enklere. De kan bare dra på fotballkamp, drikke øl, snøvle etter damer, og lire av seg en masse testosteron. Hva skal vi gjøre når hormonene herjer som verst? Renne ned mobiltelefonen til venninner med sms om hvor fryktelig vi har det? JA! Det skal vi.

Eller så har vi jo alltid mølla på SATS.

Nå skal jeg ut å løpe!