Det er en stund siden jeg leste Bokhandleren i Kabul, av Åsne Seierstad. Men jeg husker at jeg blant forordene la merke til følgende setning:
"Hvordan det er å bli stirret etter som en høy og attraktiv burkha, og få sin første burkhakompliment fra en mann på gaten"
Husker at jeg tenkte det var helt absurd å måle en kvinnes skjønnhet ut fra høyden på en burkha. Men, er det?
For bare noen uker siden, mens jeg lå på sofaen og kom meg etter en hel dag med migrene, slo jeg på TV. Endte opp med å se et realityprogram med Jessica Simpson.
The Price Of Beauty. Hun var i Uganda, hvor hun blant annet skulle få ta del i et bryllup.
I Uganda er du ikke vakker med mindre du er feit. Tykke kvinner er skjønnhetsidealet. Det normale i Uganda er at alle vordende bruder blir plassert i noe de kaller for en fattening hut. Her må de, i 3 måneder frem mot bryllupet, sørge for å få i seg 5000 kcal. hver eneste dag. Moren og tanten til bruden sitter i hytten med henne, og passer på at alt går riktig for seg. Målet er å ha lagt på seg en hel masse til selve bryllupsdagen, slik at hun kan gjøre sin kommende mann stolt.
Denne bruden hadde gått opp 36 kilo på et par måneder, noe som umulig kan være bra for helsen. Men hun var så lykkelig. Det virkelig lyste av henne. Dette var noe hun gikk inn for. Det var sånn det skulle være. Nå ble hun vakker.
De fleste er kjent med ordet Giraffkvinne. I Asia, nærmere bestemt blant de kvinnelig medlemmene av Kayan-stammen, måles skjønnhet etter lengden på halsen. Jo lengre hals, dess vakrere kvinne. Den første ringen er på plass allerede i fem-års alderen. Etter hvert som kvinnen vokser, vil ringene bli flere og flere, og halsen vil naturlig nok, forlenges.
Alle disse skjønnhetsidealene jeg har nevnt til nå, er virkelig helt fremmed for meg. Jeg forstår det ikke. Jeg ser på det som forferdelig. Men dette er fordi jeg ikke forstår kulturen, akkurat som de ikke forstår vår.
For vårt skjønnhetsideal er vel egentlig ikke noe bedre? I vesten har vi mat i overflod. Likevel skal vi være slanke. Helst tynne. Silikon, tannbleking, fettsuging, botox, restylane, brynløft, ansiktsløfting. Mange opererer seg for å oppnå det de mener er skjønnhet. Vi jukser. Forsøker å endre på ting ved å legge oss under kniven. Ved å ty til dietter. Tror at vi på denne måten kan oppnå det vi anser som skjønnhet.
Hvordan har det egentlig blitt som dette? Hvorfor har alle et skjønnhetsideal, og hvordan har det blitt så utrolig forskjellig verden over? Jeg synes det er merkelig.
Skjønnhet burde kunne måles ut fra personlighet. Indre skjønnhet. Mange mener kanskje at dette er klisjé, men ingen kan være virkelig skjønn uten å være et godt menneske. En varm person. En som bryr seg om andre, og tenker på menneskene rundt seg. En som smiler og ler. En du kan prate med og stole på. En som unner sine medmennesker alt godt, i både motgang og medgang.
Da er du vakker. Da er du skjønn. Da er du et ideal.
Jeg sier ikke at jeg forkaster skjønnhetsidealet som i dag regjerer i vårt samfunn. Det er ikke til å legge skjul på at de fleste av oss i vesten nettopp har et ideal som nevnt over. Men jeg finner dette med skjønnhetsideal merkelig, og til tider litt feil. Uansett hvor hardt vi kanskje prøver å endre fokus, så vil skjønnhetsidealet alltid være der, og vi vil kanskje alltid forsøke å leve opp til det?
Litt tankesprell fra meg en tirsdag morgen
♥ 
